Plukk opp hundskiten!

Jeg har lagt merke til skriverier i avisene om temaet hundeskit. Jeg har ikke brydd meg med å lese mer enn ingressen når jeg raskt har bladd igjennom dagens aviser. For dette er et tema jeg er vel kjent med som mangeårig hundeeier.

Ingen er mer kjent med problemet hundeskit enn vi hundeeiere, som må ut på stier og gangveier i all slags vær og belysning. Den stia jeg går på, blir gjerne benyttet av andre hundeluftere. Og det finnes hunder som ikke er så fintfølende som mi lille tispe – hun må gjøre fra seg så langt fra stia som mulig – og hundeeiere som ikke er så pliktoppfyllende som meg (bæsjeposer til og med i lomma på festkåpa). Det har skjedd jeg har kavet meg ut i full storm i novembermørket med min sta terrier, i et mørke som gjør at vi må bruke andre sanser enn synet for å bevege oss framover. Og vi ser ikke hva som ligger på stia der vi går. Men alle som har tråkka i en velfødd hundekladd kjenner følelsen av fottøy som synker ned i noe bløtt…og er du usikker på om det var ren søle eller avføring du tråkka i, blir det straks klart når du labber inn i gangen hjemme hva den brune gørra er for noe. Uæh! Ekkelt! 

Ei dame jeg kjenner, fortalte om naboungene som luftet familiens velvoksne blandingshund i boligfeltet. De stoppet slik at hunden fikk gjøre fra seg i hennes hage. Ikke bare en gang – som elgene har elgtråkk, har hunder gjerne markeringsplasser. Ofte var hunden løs – og gjett hvor den gikk på do da. Så denne damen måtte ut å plukke opp skiten etter naboenes hund. Hjelpes meg! Til slutt ba hun ungene høflig om å plukke opp etter hunden selv, ellers måtte hun snakke med foreldrene. Det hjalp – i hvert fall i første runde.

Men hvorfor er det så vanskelig å plukke opp etter hunden?

I fjell og mark kan hunder gjøre fra seg uten at det er til bry for noen. Skit blir raskt til jord. Men i skiløyper, på gangveier og stier, i naboens hage – der skal det ikke ligge skit å flyte.

Skit er søppel. Søppel flyter overalt her jeg bor. Isoporemballasje, plast, bokser, flasker, halve sykler. Jeg ser voksne kaste søppel ut av biler i fart, unger som slipper ispapiret rett ned. På jobben min finner jeg snusputer på bordene og i bokhyllene, noen ganger inni bøkene.

Er dette verket til generasjon Jeg? Generasjonen som er vokst opp uten regler og krav? Som fikk høre at de må gjøre slik de føler for – at de må tenke på seg selv først? Elsk deg selv? (Hunde)skit i andre?  Er det ubetenksomhet eller en ide om at jeg gjør slik det passer for meg?

Dette har andre studert og skrevet avhandlinger om. Jeg jobber i det små – ved å benytte meg av hundeposer og søppelbokser selv.

Ellers får vi bare håpe at flere hunder kan oppføre seg som den heltemodige Trofast i Roddy Doyles fortellinger. Han benytter seg av WC.