Fotofortelling

I motsetning til alle mine medstudenter (slik virker det i hvertfall!), er jeg ingen ivrig fortograf. Om jeg husker å ta kameraet med på tur, er batteriene så og si alltid på hell. Eller minnet er fult. Uansett er jeg treg. Før jeg har fått kameraet opp av lomma, er ørna fløyet, hunden løpt, regnbua borte...og så bortetter. Men jeg bor jo i  Lofoten, som serverer naturmotiver hvor jeg vender blikket, og i store deler av året er det båndtvang, så jeg kan rekke å fange opp vår kjære terrier med kameralinsa.

Alle bildene er tatt her på Vestvågøya. To bilder fra Hauklandsstranda er tatt av Tarjei Torp. Disse bildene, og bildene hvor svenske hunder er med, gjengis med tillatelse fra henholdsvis fotograf og hundeeier.
Noen bilder er flikket litt på i Photo Filtre. Om det nå hjalp...Musikken har jeg lastet ned fra jamendo.com. Nettstedet tilbyr gratis nedlasting og ikke-kommersiell bruk av musikken. Jeg har brukt Penta av Sky & Clouds. Her er Hund i Lofoten :

Hjelp!

Kjære medstudenter, 2. påskedag gikk for meg med til å lage bildefortelling. Den ble ferdig, med musikk og det hele, men nå klarer jeg ikke å laste den opp i bloggen min. Det vil si - den lastes opp, men når den skal behandles til slutt får jeg beskjed om at "websiden kunne ikke behandle videoen" eller noe sånt.

Er det noen som har opplevd lignende og som har tips til hva jeg kan gjøre???

All hjelp mottas med stor takk!

Noe var enklere i gamle dager,

 her representert ved Tower of London

Forskning om tilpasset opplæring

Bachmann og Haugs forskningsrapport Forskning om tilpasset opplæring er utarbeidet etter oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Rapportens oppdrag er å vise status for norske forskningsbaserte studier av tilpasset opplæring, hvilke temaer denne forskningen har gått inn på og hva den forteller om forholdene i praksisfeltet (s. 7).

Begrepet tilpasset opplæring ble først brukt i politiske sammenhenger. Et begrep lanseres på politisk nivå, så skal det forstås og tolkes i praksisfeltet. Dersom definisjonen på begrepet er vagt, eller mangler, gir det rom for ulike forståelser. Her kan man tenke seg tre trinn fra idé til elev: et overordnet politisk idénivå, skolefaglige miljø og skoleledere som tolker/forstår ideen, og lærere som praktiserer den tilpassede opplæringen . Når Kunnskapsløftet gir få holdepunkter for hvordan det tenkes at tilpasset opplæring foregår i praksis (s. 8) , må man regne med ulik tolkning og ulik praksis.

Backhmnann og Haug trekker frem forskning som viser at skolens praksis stort sett blir overlatt til skoleledere og lærere. På side 17 i rapporten sier de: I Kunnskapsløftet opplever vi en dreining bort fra fellesskapet og over mot større prossessfrihet med tilpasset opplæring som det overordnede hensynet...[...]..over til den enkelte elevs rett til tilrettelegging ut i fra egne interesser og evner.
Men det blir altså i stor grad overlatt til den enkelte lærer hvordan dette skal gjøres i praksis. Ved noen skoler er tilrettelagt opplæring forbeholdt elevene i ytterkantene (de som trenger større faglige utfordringer, de som trenger tilrettelagt undervisning for å nå læreplanmålene).

På s. 55 i rapporten står det litt om Tilpasset opplæring og foreldresamarbeid. Foreldrene må involveres
og informeres om hvilke tilbud, muligheter og valg eleven står ovenfor. Men ofte strekker foreldremedvirkningen seg ikke lengre enn til dugnad og kaffekok til møter.
Foreldreutvalget for Grunnopplæring (FUG) sier klart fra at tilpasset opplæring skal gjelde for alle elever.
FUG har et oppslag der de understreker at læremiddel er mer enn lærebøker. Skolen bør invitere foreldrene til å besøke skolebiblioteket, og de nevner ulike kilder elevene kan lære av - muntlige, fagbøker, nettkilder. Ferdigheter i kildekritikk blir dermed nødvendig. FUG sier at foreldrene kan være med å tilrettelegge opplæringa for egne barn gjennom innspill i utviklingssamtalen.

Flere lærere jeg har snakket med, forteller om en hverdag der de sitter med planleggingen for undervisningen i sitt fag mer eller mindre alene. Læreboka blir læreplanen, og tilrettelagt opplæring betyr lettere eller vanskeligere oppgaver, eller at læreren bruker ekstra tid på å forklare noe for den enkelte elev. Det kreves mye av læreren, og i store klasser må det være vanskelig å få til den ønskede tilrettelagte opplæringen. Rapporten viser da også til at de skolene som får best resultater, er skoler med sterk og opplyst faglig ledelse, som igjen initierer godt samarbeid lærere imellom og gode kollektive kulturer mellom tilsatte, elevere og foreldre (Tilpasset opplæring som kollektiv skolekultur, s. 53).  Skoleledelsen må sørge for at det utarbeides lokale læreplaner ved skolen, og de må sette av tid til arbeidet. Det må også være arenaer for å søke faglig støtte når opplæring skal tilrettelegges. Skolebiblioteket må være en del av denne kollektive arenaen, dersom det skal kunne utvklie et tilbud som støtter elevenes læringsstrategier i forhold til  undervisningsoppleggene de møter i de ulike fagene.

Krumsvik om elevenes læring "utenomskole"

Vi skulle lese fire artikler i Krumsviks Skulen og den digitale læringsrevolusjonen. Her var det mye som jeg fant spennende. Med to tenåringer i huset og desto flere på arbeidsplassen, fant jeg det han skriver om ungdommens ulike læringsarena utenom skolen veldig interessant. Jeg har selv kommet med sukk som "ja de bruker internett til mye, elevene, men kan de søke målbevisst etter informasjon?" Og lignende. Saken er at jeg ikke engang vet hvordan mine egne barn utnytter internettet, og hva de faktisk lærer ved å bruke det. Krumsvik fikk meg til å reflektere over dette. Hvordan kan elevene bruke det de lærer på nettet til læring i skolesammenheng - eller motsatt: hvordan kan skolen (og skolebiblioteket) trekke veksler på elevenes eventuelle (ubevisste) læringsstrategier på internett?

Her har jeg foreløpig få svar, men litt å tenke på.

Det er klart at elevene styrker sine digitale ferdigheter ved å bruke ulike nettressursser. Min yngste sønn som tilbringer en god del tid sammen med andre spillere på Lord of the Rings Online får opplagt masse engelskunnskaper, da de hele tiden snakker sammen mens de spiller. De må samarbeide, utveksle tips og erfaringer i spillet for å komme videre. I tillegg har de det ofte veldig moro, med karaoke eller oppgaver og rebuser de lager for hverandre og legger ut på Youtube. Spillerne kommer fra ulike land, og jeg hører de prater om hverdagslige ting (en medspiller i Wales har også cairn terrier). Her kan det kanskje ligge læring også?

Krumsvik nevner elever som oppnår dårlige resultater i skolesammenheng, men som klarer seg fint på sosiale arenaer på nettet. Elever som ikke kan skrive på skolen, chatter på nettet. Jeg tenker på elevene som sier at de aldri leser. Jeg spør dem om de leser på internett? Jo, det gjør de, men det er jo ikke boklesing! Men leser de blogger? Leser de på venners facebooksider? Ja. Kanskje kan vi starte med å få elevene til å forstå at de gjør ting på internett som også kan brukes i skolesammenheng.

Krumsvik skriver om at eldre ungdommer kan veilede yngre i for eksempel nettettikette. Her tror jeg det er mye å hente. Hva med å ha nettvettformidling som valgfag, eller som prosjektuke? Idrettsfag hos oss har aktivitetsuke for grunnskoleelever. Kan nettvettuke være en mulighet? Søketips fra vg3 elever? Teknotips fra nerdene?

Siste artikkel vi skulle lese, handlet om digital danning. Det er rart hvor fort ting endres. Når Krumsvik skriver om det sosiale nettstedet Blink.no er det bare SÅ 2007.  Facebook er ikke nevnt! Men utfordringene omkring danning på nettet er ikke blitt mindre. Opplysningskampanjen brukhue mot nettmobbing har akkurat  besøkt vår sønns ungdomsskole. Det ble arrangert foreldrekveld, og vi fikk samme informasjon som elevene. Kampanjen er fortsatt aktuell, og hadde grei informasjom om hva som er lov og ikke lov å skrive i en SMS eller legge ut på nettet.

Til slutt vil jeg si at jeg lærte litt om konstruktivistisk pedagogikk i praksis når jeg  leste kapittel 9. Hvis jeg husker rett, er ideen i denne pedagogikken at du hele tiden bygger videre på det du kan, og konstruerer ny kunnskap. Jeg oppdaget at jeg har store mangler i mine kunnskaper om pedagogisk teori og begreper. Jeg slet med setninger som: Ei epistemisk oppfatning er at kunnskap , og ikkje berre læring, er situert og lokalisert i omgjevnandene og distrubert mellom individ og artefakt. Jeg prøvde å konstruere min forståelse med oppslag i nettleksikon og ordbøker, men jeg må si jeg sleit med deler av kapittel ni! Hvorfor gjøre det vanskelige enklere når man kan sløre alt til meg intrikate faguttrykk og fremmedord?

Men ellers fant jeg artiklene spennende, som sagt, og tankevekkende.

Oversetterens ansvar

På pauserommet havnet vi i prat om oversettelser. Når man leser ei oversatt bok, kan man sitte igjen med inntrykket av at dette var dårlig oversatt. Språket er dårlig. Men en god, profesjonell oversetter skal ikke pynte på språket dersom originalteksten bærer preg av dårlig språk. Hun skal heller ikke fikse på innholdet, eller endre på handlingsforløpet.

På Oversetterbloggen fant jeg et innlegg som berørte oversetterens - og forlagets - ansvar når utenlandske barnebøker får norsk språkdrakt. Dette er litt i samme gate som det Bølla på biblioteket tar opp i et innlegg.

I Oversetterbloggen skriver oversettere, noen ganger redaktører, om bøker de jobber med/har jobbet med. Både om bøkenes innhold, historie, forfatteren og oversetterens eget arbeid med teksten. Her er litt av hvert jeg som litteraturinteressert og bibliotekar finner spennende. Kanskje innlegg som elever kan lese i forbindelse med for eksempel norsk eller engelskspråklig litteraturkunnskap?

Dagens blogginnlegg av oversetter Aase Gjerdrum handler om en roman fra Libya - Ingen i verden av Hisham Atar, og må sies å være aktuelt. Boka handler om en familie som lever farlig under Gadafis regime, et regime som kringkaster tortur og henrettelser for å skremme folket til lydighet.


Det er lett å bli klar over oversetterens feil når du ser en engelsk film med norske undertekster. Noen ganger har oversetteren gått glipp av hele poeng og ordspill. Men det er ikke ofte vi går til originalutgaven av ei utenlandsk bok for å sjekke om den norske teksten stemmer med tona forfatteren setter. Godt at vi har gode oversettere som problematiserer temaet, og som lar oss andre få et blikk inn i hvordan de jobber.