Fotofortelling

I motsetning til alle mine medstudenter (slik virker det i hvertfall!), er jeg ingen ivrig fortograf. Om jeg husker å ta kameraet med på tur, er batteriene så og si alltid på hell. Eller minnet er fult. Uansett er jeg treg. Før jeg har fått kameraet opp av lomma, er ørna fløyet, hunden løpt, regnbua borte...og så bortetter. Men jeg bor jo i  Lofoten, som serverer naturmotiver hvor jeg vender blikket, og i store deler av året er det båndtvang, så jeg kan rekke å fange opp vår kjære terrier med kameralinsa.

Alle bildene er tatt her på Vestvågøya. To bilder fra Hauklandsstranda er tatt av Tarjei Torp. Disse bildene, og bildene hvor svenske hunder er med, gjengis med tillatelse fra henholdsvis fotograf og hundeeier.
Noen bilder er flikket litt på i Photo Filtre. Om det nå hjalp...Musikken har jeg lastet ned fra jamendo.com. Nettstedet tilbyr gratis nedlasting og ikke-kommersiell bruk av musikken. Jeg har brukt Penta av Sky & Clouds. Her er Hund i Lofoten :

Hjelp!

Kjære medstudenter, 2. påskedag gikk for meg med til å lage bildefortelling. Den ble ferdig, med musikk og det hele, men nå klarer jeg ikke å laste den opp i bloggen min. Det vil si - den lastes opp, men når den skal behandles til slutt får jeg beskjed om at "websiden kunne ikke behandle videoen" eller noe sånt.

Er det noen som har opplevd lignende og som har tips til hva jeg kan gjøre???

All hjelp mottas med stor takk!

Noe var enklere i gamle dager,

 her representert ved Tower of London

Forskning om tilpasset opplæring

Bachmann og Haugs forskningsrapport Forskning om tilpasset opplæring er utarbeidet etter oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Rapportens oppdrag er å vise status for norske forskningsbaserte studier av tilpasset opplæring, hvilke temaer denne forskningen har gått inn på og hva den forteller om forholdene i praksisfeltet (s. 7).

Begrepet tilpasset opplæring ble først brukt i politiske sammenhenger. Et begrep lanseres på politisk nivå, så skal det forstås og tolkes i praksisfeltet. Dersom definisjonen på begrepet er vagt, eller mangler, gir det rom for ulike forståelser. Her kan man tenke seg tre trinn fra idé til elev: et overordnet politisk idénivå, skolefaglige miljø og skoleledere som tolker/forstår ideen, og lærere som praktiserer den tilpassede opplæringen . Når Kunnskapsløftet gir få holdepunkter for hvordan det tenkes at tilpasset opplæring foregår i praksis (s. 8) , må man regne med ulik tolkning og ulik praksis.

Backhmnann og Haug trekker frem forskning som viser at skolens praksis stort sett blir overlatt til skoleledere og lærere. På side 17 i rapporten sier de: I Kunnskapsløftet opplever vi en dreining bort fra fellesskapet og over mot større prossessfrihet med tilpasset opplæring som det overordnede hensynet...[...]..over til den enkelte elevs rett til tilrettelegging ut i fra egne interesser og evner.
Men det blir altså i stor grad overlatt til den enkelte lærer hvordan dette skal gjøres i praksis. Ved noen skoler er tilrettelagt opplæring forbeholdt elevene i ytterkantene (de som trenger større faglige utfordringer, de som trenger tilrettelagt undervisning for å nå læreplanmålene).

På s. 55 i rapporten står det litt om Tilpasset opplæring og foreldresamarbeid. Foreldrene må involveres
og informeres om hvilke tilbud, muligheter og valg eleven står ovenfor. Men ofte strekker foreldremedvirkningen seg ikke lengre enn til dugnad og kaffekok til møter.
Foreldreutvalget for Grunnopplæring (FUG) sier klart fra at tilpasset opplæring skal gjelde for alle elever.
FUG har et oppslag der de understreker at læremiddel er mer enn lærebøker. Skolen bør invitere foreldrene til å besøke skolebiblioteket, og de nevner ulike kilder elevene kan lære av - muntlige, fagbøker, nettkilder. Ferdigheter i kildekritikk blir dermed nødvendig. FUG sier at foreldrene kan være med å tilrettelegge opplæringa for egne barn gjennom innspill i utviklingssamtalen.

Flere lærere jeg har snakket med, forteller om en hverdag der de sitter med planleggingen for undervisningen i sitt fag mer eller mindre alene. Læreboka blir læreplanen, og tilrettelagt opplæring betyr lettere eller vanskeligere oppgaver, eller at læreren bruker ekstra tid på å forklare noe for den enkelte elev. Det kreves mye av læreren, og i store klasser må det være vanskelig å få til den ønskede tilrettelagte opplæringen. Rapporten viser da også til at de skolene som får best resultater, er skoler med sterk og opplyst faglig ledelse, som igjen initierer godt samarbeid lærere imellom og gode kollektive kulturer mellom tilsatte, elevere og foreldre (Tilpasset opplæring som kollektiv skolekultur, s. 53).  Skoleledelsen må sørge for at det utarbeides lokale læreplaner ved skolen, og de må sette av tid til arbeidet. Det må også være arenaer for å søke faglig støtte når opplæring skal tilrettelegges. Skolebiblioteket må være en del av denne kollektive arenaen, dersom det skal kunne utvklie et tilbud som støtter elevenes læringsstrategier i forhold til  undervisningsoppleggene de møter i de ulike fagene.

Krumsvik om elevenes læring "utenomskole"

Vi skulle lese fire artikler i Krumsviks Skulen og den digitale læringsrevolusjonen. Her var det mye som jeg fant spennende. Med to tenåringer i huset og desto flere på arbeidsplassen, fant jeg det han skriver om ungdommens ulike læringsarena utenom skolen veldig interessant. Jeg har selv kommet med sukk som "ja de bruker internett til mye, elevene, men kan de søke målbevisst etter informasjon?" Og lignende. Saken er at jeg ikke engang vet hvordan mine egne barn utnytter internettet, og hva de faktisk lærer ved å bruke det. Krumsvik fikk meg til å reflektere over dette. Hvordan kan elevene bruke det de lærer på nettet til læring i skolesammenheng - eller motsatt: hvordan kan skolen (og skolebiblioteket) trekke veksler på elevenes eventuelle (ubevisste) læringsstrategier på internett?

Her har jeg foreløpig få svar, men litt å tenke på.

Det er klart at elevene styrker sine digitale ferdigheter ved å bruke ulike nettressursser. Min yngste sønn som tilbringer en god del tid sammen med andre spillere på Lord of the Rings Online får opplagt masse engelskunnskaper, da de hele tiden snakker sammen mens de spiller. De må samarbeide, utveksle tips og erfaringer i spillet for å komme videre. I tillegg har de det ofte veldig moro, med karaoke eller oppgaver og rebuser de lager for hverandre og legger ut på Youtube. Spillerne kommer fra ulike land, og jeg hører de prater om hverdagslige ting (en medspiller i Wales har også cairn terrier). Her kan det kanskje ligge læring også?

Krumsvik nevner elever som oppnår dårlige resultater i skolesammenheng, men som klarer seg fint på sosiale arenaer på nettet. Elever som ikke kan skrive på skolen, chatter på nettet. Jeg tenker på elevene som sier at de aldri leser. Jeg spør dem om de leser på internett? Jo, det gjør de, men det er jo ikke boklesing! Men leser de blogger? Leser de på venners facebooksider? Ja. Kanskje kan vi starte med å få elevene til å forstå at de gjør ting på internett som også kan brukes i skolesammenheng.

Krumsvik skriver om at eldre ungdommer kan veilede yngre i for eksempel nettettikette. Her tror jeg det er mye å hente. Hva med å ha nettvettformidling som valgfag, eller som prosjektuke? Idrettsfag hos oss har aktivitetsuke for grunnskoleelever. Kan nettvettuke være en mulighet? Søketips fra vg3 elever? Teknotips fra nerdene?

Siste artikkel vi skulle lese, handlet om digital danning. Det er rart hvor fort ting endres. Når Krumsvik skriver om det sosiale nettstedet Blink.no er det bare SÅ 2007.  Facebook er ikke nevnt! Men utfordringene omkring danning på nettet er ikke blitt mindre. Opplysningskampanjen brukhue mot nettmobbing har akkurat  besøkt vår sønns ungdomsskole. Det ble arrangert foreldrekveld, og vi fikk samme informasjon som elevene. Kampanjen er fortsatt aktuell, og hadde grei informasjom om hva som er lov og ikke lov å skrive i en SMS eller legge ut på nettet.

Til slutt vil jeg si at jeg lærte litt om konstruktivistisk pedagogikk i praksis når jeg  leste kapittel 9. Hvis jeg husker rett, er ideen i denne pedagogikken at du hele tiden bygger videre på det du kan, og konstruerer ny kunnskap. Jeg oppdaget at jeg har store mangler i mine kunnskaper om pedagogisk teori og begreper. Jeg slet med setninger som: Ei epistemisk oppfatning er at kunnskap , og ikkje berre læring, er situert og lokalisert i omgjevnandene og distrubert mellom individ og artefakt. Jeg prøvde å konstruere min forståelse med oppslag i nettleksikon og ordbøker, men jeg må si jeg sleit med deler av kapittel ni! Hvorfor gjøre det vanskelige enklere når man kan sløre alt til meg intrikate faguttrykk og fremmedord?

Men ellers fant jeg artiklene spennende, som sagt, og tankevekkende.

Oversetterens ansvar

På pauserommet havnet vi i prat om oversettelser. Når man leser ei oversatt bok, kan man sitte igjen med inntrykket av at dette var dårlig oversatt. Språket er dårlig. Men en god, profesjonell oversetter skal ikke pynte på språket dersom originalteksten bærer preg av dårlig språk. Hun skal heller ikke fikse på innholdet, eller endre på handlingsforløpet.

På Oversetterbloggen fant jeg et innlegg som berørte oversetterens - og forlagets - ansvar når utenlandske barnebøker får norsk språkdrakt. Dette er litt i samme gate som det Bølla på biblioteket tar opp i et innlegg.

I Oversetterbloggen skriver oversettere, noen ganger redaktører, om bøker de jobber med/har jobbet med. Både om bøkenes innhold, historie, forfatteren og oversetterens eget arbeid med teksten. Her er litt av hvert jeg som litteraturinteressert og bibliotekar finner spennende. Kanskje innlegg som elever kan lese i forbindelse med for eksempel norsk eller engelskspråklig litteraturkunnskap?

Dagens blogginnlegg av oversetter Aase Gjerdrum handler om en roman fra Libya - Ingen i verden av Hisham Atar, og må sies å være aktuelt. Boka handler om en familie som lever farlig under Gadafis regime, et regime som kringkaster tortur og henrettelser for å skremme folket til lydighet.


Det er lett å bli klar over oversetterens feil når du ser en engelsk film med norske undertekster. Noen ganger har oversetteren gått glipp av hele poeng og ordspill. Men det er ikke ofte vi går til originalutgaven av ei utenlandsk bok for å sjekke om den norske teksten stemmer med tona forfatteren setter. Godt at vi har gode oversettere som problematiserer temaet, og som lar oss andre få et blikk inn i hvordan de jobber.

Samling i mars

2. studiesamiling i Pedagogikk og veiledning for bibliotekansatte, modul to, gikk over to fulle dager, og de forløp helt uten problemer med internettet. Vi ble likevel berørt av andre tekniske samferdselsproblemer, som at flere studenter ble sittende i toget ved Rognan i flere timer (i kalde vogner, med lunken kaffe? Jeg forestiller meg det slik). Men de kom heldigvis fram i løpet av dag 1. og Ragna, en av de forsinkede, kunne hjelpe meg med mitt eget personlige tekniske problem - hun hadde med seg Nokia-mobillader!

Etter at Thomas hadde oppsummert hendingene i første samling, og orientert litt om den pågående, foreleste Elisabeth Nilsen om læreplaner. Hun fortalte om ulike læreplaner - fra overordnede, statlige planer til den enkelte elevs individuelle opplæringsplan. LK06 er ei forskrift, og det betyr at stat, fylkeskommune og kommune (skoleeier) er pålagt ved lov å tilby elevene opplæring i henhold til denne læreplanen.
Nilsen snakket også om verdier, og hvordan læreplanens verdigrunnlag kan komme til syne i undervisning og skolehverdag.

Dag to fortsatte med en arbeidsoppgave knyttet til forelesninga om læreplaner. Vi jobbet i grupper, og gjennom arbeidet fikk jeg gode tips fra medstudentene til nettsteder jeg kan bruke i jobben.
Etter denne økta lærte vi å bruke PhotoFiltre og Photo Story. Det vil si, jeg må nok øve meg litt, og prøve ut mulighetene i programmene, før jeg kan si jeg har lært det. Siden vi har som mellomperiodeoppgave å produsere noe ved hjelp av Photo Story, skulle praksisen være sikret før neste samling.

Dette var ei lærerrik samling. Jeg vil også nevne presentasjonene Finn viste oss av elevarbeider fra Polarsirkelen vgs. Det er nyttig å få se konkrete eksempler på hvordan digitale verktøy kan brukes i undervisningen/læringen, og å høre hvordan oppgavene er gitt ut i fra mål i læreplanen.

Læreplan, læreverk og tilrettelegging for læring

Rapporten Læreplan, læreverk og tilrettelegging for læring er NF-rapport 2/2008 og en delrapport fra prosjektet Sammenhengen mellom undervisning og læring (SMUL). Til neste studiesamling skulle vi lese kapitlene 1-4. som tar for seg læreplaner og læremidler og forskning omkring dette.

Den gjeldene læreplanen, LK06, vektlegger grunnelggende ferdigheter som skal komme til uttrykk i alle fag: å kunne uttrykke seg muntlig og skriftlig, å kunne lese, regne og å kunne bruke digitale verktøy. For å klare seg i godt i vårt samfunn må elevene beherske disse grunnleggende ferdighetene. Men, i følge funnene i rapporten, vektlegges disse ferdighetene i ulik grad i kompetansemålene i de ulike fagene. For eksempel er ferdighetene  å kunne regne og å kunne bruke digitale verktøy lite vektlagt i målformuleringene til fagene norsk, samfunnsfag og naturfag (fagene rapporten har undersøkt). Dette blir ikke bedre av at læreverkene også mangler en systematisk plan for hvordan elevene kan utvikle disse ferdighetene gjennom hele skoleløpet.

Vurdering for læring betyr at elever skal vurderes underveis i sine læringsarbeid. Dette skal være en vurdering som støtter, korrigerer og motiverer til fortsatt innsats og læring. En god underveisvurdering blir en del av selve læreprossessen.  Begrepet står sentralt i norsk skole i dag, men rapporten viser at det sies for lite om vurdering både i LK06 og i læremidlene som er utviklet etter ny læreplan. Lærerne får lite støtte til sitt vurderingsarbeid.

Læreverkene har stått sterkt i norsk skole. Læreboka har vært hovedkilden til elevenes kunnskap ved siden av lærerens formidling. I dag kan elevene finne relevant fagkunnskap på internett - og selvfølgelig i andre skrevne kilder, filmer og lignende. Fra mitt bibliotekarståsted, er det interesssant å lese at skolene har konsentrert seg om å kjøpe lærebøker og, de siste årene, PCer, mens støttelitteratur i de ulike fagene, skjønnlitteratur, utstyr til naturfagopplæringen og lignende ikke har blitt prioritert.

Jeg leser dette som om det har vært lite satsing på skolebibliotek i norsk skole - noe jeg selvfølgelig visste, men det er greit å se at rappoerten indirekte bekrefter problemet.

Norsk Bibliotekforening oppforderer til videre satsing på skolebibliotek for å fremme lesing

- men biblioteket er like viktig som et sted hvor elevene lærer å søke etter informasjon som er relevant for dem. På s. 49 i rapporten refereres det til forskning av Stephen Long, som fant at Mange skoler tar det for gitt at elever behersker forholdsvis komplekse ferdigheter, som eksempelvis det å finne fram i og gjøre bruk av læringsressursene i et bibliotek. Long fant at få elever hadde gode reference skills. Selv om denne forskningen er gjort på 80-tallet, opplever jeg desverre at menge av elevene ved vår skole sliter med å finne fram i et leksikon eller å kunne bruke en innholdsfortegnelse. Andre elever er flinke til å søke, finne og vurdere informasjon til oppgaver de jobber med. Noen elever vurderer også lærebøkene sine. Flere elever har bedt meg låne inn alternative læreverk fordi de mener lærebøkene skolen har valgt, ikke er gode nok. De har vurdert ut i fra hvordan lærestoffet er organisert og om teksten er skrevet slik at det lett å forstå hva som formidles. Jeg har ikke spurt dem om de har sett på læreplanen i faget når de vil skifte lærebok, men det bør jeg kanskje gjøre! 

Plukk opp hundskiten!

Jeg har lagt merke til skriverier i avisene om temaet hundeskit. Jeg har ikke brydd meg med å lese mer enn ingressen når jeg raskt har bladd igjennom dagens aviser. For dette er et tema jeg er vel kjent med som mangeårig hundeeier.

Ingen er mer kjent med problemet hundeskit enn vi hundeeiere, som må ut på stier og gangveier i all slags vær og belysning. Den stia jeg går på, blir gjerne benyttet av andre hundeluftere. Og det finnes hunder som ikke er så fintfølende som mi lille tispe – hun må gjøre fra seg så langt fra stia som mulig – og hundeeiere som ikke er så pliktoppfyllende som meg (bæsjeposer til og med i lomma på festkåpa). Det har skjedd jeg har kavet meg ut i full storm i novembermørket med min sta terrier, i et mørke som gjør at vi må bruke andre sanser enn synet for å bevege oss framover. Og vi ser ikke hva som ligger på stia der vi går. Men alle som har tråkka i en velfødd hundekladd kjenner følelsen av fottøy som synker ned i noe bløtt…og er du usikker på om det var ren søle eller avføring du tråkka i, blir det straks klart når du labber inn i gangen hjemme hva den brune gørra er for noe. Uæh! Ekkelt! 

Ei dame jeg kjenner, fortalte om naboungene som luftet familiens velvoksne blandingshund i boligfeltet. De stoppet slik at hunden fikk gjøre fra seg i hennes hage. Ikke bare en gang – som elgene har elgtråkk, har hunder gjerne markeringsplasser. Ofte var hunden løs – og gjett hvor den gikk på do da. Så denne damen måtte ut å plukke opp skiten etter naboenes hund. Hjelpes meg! Til slutt ba hun ungene høflig om å plukke opp etter hunden selv, ellers måtte hun snakke med foreldrene. Det hjalp – i hvert fall i første runde.

Men hvorfor er det så vanskelig å plukke opp etter hunden?

I fjell og mark kan hunder gjøre fra seg uten at det er til bry for noen. Skit blir raskt til jord. Men i skiløyper, på gangveier og stier, i naboens hage – der skal det ikke ligge skit å flyte.

Skit er søppel. Søppel flyter overalt her jeg bor. Isoporemballasje, plast, bokser, flasker, halve sykler. Jeg ser voksne kaste søppel ut av biler i fart, unger som slipper ispapiret rett ned. På jobben min finner jeg snusputer på bordene og i bokhyllene, noen ganger inni bøkene.

Er dette verket til generasjon Jeg? Generasjonen som er vokst opp uten regler og krav? Som fikk høre at de må gjøre slik de føler for – at de må tenke på seg selv først? Elsk deg selv? (Hunde)skit i andre?  Er det ubetenksomhet eller en ide om at jeg gjør slik det passer for meg?

Dette har andre studert og skrevet avhandlinger om. Jeg jobber i det små – ved å benytte meg av hundeposer og søppelbokser selv.

Ellers får vi bare håpe at flere hunder kan oppføre seg som den heltemodige Trofast i Roddy Doyles fortellinger. Han benytter seg av WC.

1. samling, februar 2011

Bodø tok i mot oss med altfor mange minusgrader og den klassiske, kalde vinden som kjennetegner byen.

Studiesamlinga startet med nettvansker - men dette ga oss tid til å småprate sammen. Skypesamtaler og videokonferanser er fine ting, men det beste er å møtes i virkeligheten. Jeg var så heldig å få plass ved siden av en arbeidsinnvandrer med bloggerfaring, som raust delte sine kunnskaper med meg. Dermed gikk det greit å opprette bloggen. Takk, JJ!

Selv om første dag ble en lang dag for meg og flere langveisfarende medstudenter fra utkantstrøkene, hadde jeg godt utbytte av omvisninga i universitetsbiblioteket på slutten av dagen. Det var spennende å søke i baser jeg aldri har hatt tilgang til. Og det var nyttig å høre litt om den studiehverdagen "mine" videregåendeelever møter - eller rettere: hvordan de er rustet til å møte den. De må for eksempel forvente å lese fagstoffet sitt på engelsk. Vel, da er det en ekstra grunn til å veilede elevene i bruk av Britannica - og oppmuntre de elevene som bare vil lese norsk (bokmål) til også å lese fagstoff på andre språk.

Dag to med Web 2.0, bød på høydepunkt fra netthistorien, liten presentasjon av ulike sosiale medier og tanker om hva Web 3.0 kan bringe. Her utvikles teknologi - og innhold - i alle retninger, og fort går det. Jeg har et pragmatisk forhold til informasjonsteknologi. Jeg vil ha det jeg har bruk for. Sånn har jeg det med sosiale medier òg - sta som en terrier stritter jeg i mot opprettelsen av Facebookprofil. Foreløpig har jeg ikke bruk for det - og jeg er inderlig skeptisk til den personkunnskapen profesjonelle aktører kan omsette i skreddersydd markedsføring. Noen tjener seg rike her, ikke bare herr Zuckerberg...les feks. Lüders og Brandtsægs SINTEF-rapport: http://www.sintef.no/Sok-i-publikasjoner/Publikasjoner---IKT/2009/27942/124083/

Jeg må innrømme at jeg trodde det var feil i programmet for studiesamlinga. Bjørnsom og Blix kan vel ikke sies å falle inn under vårt studiepensum. Edvard Hoem var selvfølgelig strålende, veldig spennende foredrag. På bussen hørte jeg to unge jenter kommentere foredraget. De var lærerstudenter. "Han så ut som en sånn kjedelig forfattertype - og så var han så flink! Tida gikk kjempefort! Men det hadde jo ikke noe med pedagogikk å gjøre". Vel, jeg syns foredraget kan være nyttig for pedagoger. For hva er det Hoem gjør som får oss til å lytte og huske det han forteller? Stemmebruk, fortellerteknikk, all kunnskapen om det han formidler... og gleden ved å formidle det.

Om vel tre uker møtes vi igjen. In real life.Gleder meg til det!

På slutten av første samling

Jeg føler et visst press for å skrive noe, fornuftig eller meningsløst, i et første innlegg. Studieamlinga vår er straks over, jeg ser med stor glede at sola skinner og vet dermed at jeg kan forvente en fin flytur over Vestfjorden. Det skal bli mer skriving, forhåpentligvis med et innhold, når jeg har landet i øyriket.